Maurice Duruflé var en fransk organist, komponist og pedagog. Til tross for en beskjeden produksjon (bare 14 verk med opusnummer), regnes han som en av de betydelige franske komponistene i første halvdel av 1900-tallet. Hans mest kjente komposisjon er Requiem op. 9, som har blitt et standardverk i kirkemusikken.

Duruflés stil er en sammensmelting av impresjonisme, nyklassisisme og den gregorianske sangens modale tonespråk. Slik framstår han med en særegen profil i det tidlige 1900-tallets mangfoldige musikalske landskap. Gjennom sin forankring i den gregorianske arv er han en tradisjonalist. Konservatismen viser seg også i de nyklassiske trekk ved hans musikk, særlig i bruken av gamle former. Men med sin fargerike og komplekse harmonikk videreutviklet han Claude Debussys, Maurice Ravels og Paul Dukas' impresjonistiske uttrykk til et eget musikalsk univers. Formtenkningens stramme og klassisk orienterte rammer (preludium, fuge, suite, variasjon) fylles slik med en klangorientert sats, der også rytmisk ambivalens og melodisk arabesk avslører påvirkning fra Duruflés forgjengere og lærere: Gabriel Fauré, Debussy, Ravel, og Dukas.

(kilde: wikipedia)